Guide
Norsk strikketradisjon: Kofter, mønstre, ull og kulturarv
En reise gjennom Norges mest elskede mønstre, kofter, ulltradisjoner og strikketeknikker.
Norsk strikketradisjon er verdenskjent for sine ikoniske flerfargede mønstre, robuste norske ullgarn og karakteristiske kofter med tinnknapper og bånd. Fra de historiske dalførene i Setesdal og Selbu til 1950-tallets OL-gensere og moderne tolkninger, utgjør strikkingen en levende del av den norske folkesjelen.
Den rike norske strikkearven
I et land med lange, kalde vintre var strikking opprinnelig en ren overlevelsesnødvendighet. Fiskere, skogsarbeidere og bønder trengte plagg som holdt på varmen selv når de ble våte. Ull fra norske saueraser viste seg å ha overlegne egenskaper til nettopp dette formålet.
Utover 1800- og 1900-tallet utviklet strikkingen seg fra et rent praktisk håndverk til et kunstnerisk uttrykk for lokal identitet. Hvert dalføre og hvert distrikt utviklet sine egne særegne border, stjerner og fargekombinasjoner. Da Annichen Sibbern Bøhn som den første samlet norske strikkemønstre og presenterte dem som norske i boka Norske strikkemønstre (1929), ble de for alvor løftet fram som en nasjonal skatt.
Tre store ikoner: Marius, Setesdal og Selbu
Blant hundrevis av tradisjonelle mønstre er det særlig tre som har oppnådd udødelig status i norsk strikkehistorie:
Mariusgenseren
Solgt til Sandnes Uldvarefabrik i 1953 av Unn Søiland, og udødeliggjort av modellen Marius Eriksen. Kjent for sine border, lus og klassiske marineblå, hvite og røde farger.
Les dybdeguiden om Mariusgenseren →Setesdalskofta (Lusekofte)
Opprinnelig herreplagg fra Valle i Setesdal med svarte og hvite lus, korsbord og vakre tinnknapper og hekter. Selve ur-koften i norsk strikkehistorie.
Les dybdeguiden om Setesdalskofta (Lusekofte) →Selbustrikk og Selbuvotter
Det verdensberømte to-fargede mønsteret med den åttekantede Selburosen, forseggjorte tommelkiler og dansere. En av Norges sterkeste merkevarer innen husflid.
Les dybdeguiden om Selbustrikk og Selbuvotter →Koftens anatomi: Rundstrikk og oppklipping (steeking)
Det mest særegne ved norsk koftekonstruksjon er metoden med rundstrikk og oppklipping (internasjonalt kjent som steeking).
I stedet for å strikke frem og tilbake med vekslende rett- og vrangmasker i to farger, strikkes koften som en hel sylinder. Midt foran legges det opp 4–5 ekstra «klippemasker» som aldri er en del av det synlige mønsteret.
Rundstrikk med klippemasker
Bolen og ermene strikkes rundt på rundpinne. Klippemaskene strikkes gjerne i striper eller ruter for å gjøre det enkelt å se midtmasken.
Forsterkning på symaskin
Før saksen settes i strikketøyet, sys to parallelle, tette sikksakksømmer på hver side av midtmasken for å låse trådene permanent.
Klipping og belegg
Strikketøyet klippes åpent mellom sømmene. Klippekanten skjules elegant med et strikket belegg eller tradisjonelle vevde ullbånd.
Montering av stolper og hekter
Knappestolper plukkes opp langs kanten, og tradisjonelle tinnknapper eller hekter (ofte fra Tinn-Per eller lokale gullsmeder) sys på.
Norsk ull: Spenst, varme og saueraser
Norge har en av verdens eldste og mest bærekraftige ulltradisjoner. Norsk saueull kjennetegnes av:
- Eksepsjonell spenst og elastisitet: Plagg strikket i norsk ull holder fasongen i generasjoner uten å bli slappe.
- Høy isolasjonsevne: Ullfibrene fanger mye luft, noe som gir maksimal varme i forhold til plaggvekten.
- Slitestyrke og selvrensing: Norsk ull inneholder naturlige vokser og fibre som avviser smuss og lukt. Ofte holder det å lufte plagget i frisk luft over natten.
De vanligste sauerasene bak norsk garn er Norsk Kvit Sau (gir spenstig og robust allroundull), Gammelnorsk Spælsau (med lang, glansfull dekkull og myk bunnull), og Norsk Pelssau (kjent for sin vakre gråmelering og silkeaktige glans, som i garn fra Hillesvåg).
Norske designere og strikkemiljøer
Fra Unn Søiland Dales banebrytende mønstre på 1950-tallet til dagens rike miljø av uavhengige strikkedesignere, fortsetter den norske strikketradisjonen å fornye seg.
Fabrikker som Sandnes Garn (etablert 1888 på Foss-Eikeland), Rauma Ullvarefabrikk (etablert 1927 på Veblungsnes i Romsdal) og Hillesvåg Ullvarefabrikk (etablert 1898 i Nordhordland) holder fortsatt hele produksjonskjeden i Norge — fra saueklipp til ferdig nøste.
I tillegg samles tusenvis av strikkere årlig på populære norske strikkefestivaler som Bergen Strikkefestival, Stavanger Strikkefestival og Midt-Norsk Strikkefestival, samt lokale strikkekafeer over hele landet.
Ofte stilte spørsmål om norsk strikketradisjon
Hva er den eldste kjente strikketradisjonen i Norge?
Det eldste strikkefunnet i Norge er fra Finnegården i Bergen og havnet trolig i jorda mellom 1476 og 1525, og en strikket lue fra første halvdel av 1500-tallet er funnet ved Trondheim. I motsetning til i Europa fantes det ikke strikkelaug i Norden — teknikken spredte seg i stor grad gjennom fattigvesenet. På 1800-tallet vokste det fram sterke lokale distriktstradisjoner, der setesdalskofta og selbustrikkingen ble sentrale for det vi i dag kjenner som norsk mønsterstrikk.
Hvorfor klippes norske kofter opp i stedet for å strikkes frem og tilbake?
Flerfarget mønsterstrikk er betydelig enklere og gir jevnere strikkefasthet når man alltid strikker rettmasker fra rettsiden rundt på rundpinne. Koften strikkes derfor som en hel 'sylinder' med 4–5 ekstra klippemasker (klippemaske-felt) foran, som deretter forsterkes med symaskin før den klippes åpen til knappelister.
Hva gjør norsk saueull så spesiell til mønsterstrikk?
Norsk ull (særlig C1-ull fra norsk kvit sau og pelssau) har en unik krusning og spenst. Kardegarn spunnet av norsk ull fyller ut maskene godt, 'låser' fibrene sammen ved oppklipping, og gir plagg som holder fasongen og isolerer optimalt i fuktig og kaldt nordisk vær.
Hva er forskjellen på en kofte og en genser?
En kofte er en strikket jakke med åpning og knapper eller tinnhekter foran. En genser er et lukket plagg som trekkes over hodet.
Dateringen av de eldste strikkefunnene i Norge, spredningen av teknikken og Annichen Sibbern Bøhns rolle bygger på Store norske leksikon om strikkingens historie.