NO | EN

Guide

Setesdalskofte og Lusekofte: Mønster, historie og oppklipping

Historien om Setesdalskofta, hemmeligheten bak lusestrikk, og en trygg guide til oppklipping og montering.

Tradisjonell norsk Setesdalskofte med lusestrikk, border og tinnknapper

Setesdalskofta (ofte bare kalt lusekofta) er selve ur-koften i norsk strikketradisjon. Med sine karakteristiske hvite lus mot svart bunn, intrikate korsborder og praktfulle tinnhekter, er dette plagget fra Valle i Setesdal blant de mest gjenkjennelige i skandinavisk strikketradisjon, og har vært det siden 1840-årene.

Setesdalskoftas opprinnelse fra Valle

Kofta oppsto rundt 1840, mest sannsynlig i Valle i Setesdal, og ble tatt i bruk som mannsplagg fra midten av 1800-tallet — den ble vanlig etter hvert som mennene gikk over fra korte til lange bukser. Den ble opprinnelig strikket i ubleket hvit og naturlig svart saueull. De første strikketrøyene ble kalt bondingstrøye eller spitekupto; selve ordet «lusekofte» finnes ikke i skriftlige kilder før i 1921.

Mennene bar koften stukket nedi de høye vadmelsbuksene. Derfor har de gamle koftene alltid et hvitt felt nederst på bolen — det ble skjult i buksene, og var både tynnere og raskere å strikke enn mønsterbordene — mens det rike mønsteret med lus og border dekket brystet, skuldrene og ermene. To ting satte fart i produksjonen: kjøpegarnet kom i salg rundt 1850, og fra slutten av 1800-tallet fantes det strikkemaskiner i Setesdal, som gjorde at én trøye kunne ferdigstilles på en dag. Det store gjennombruddet utenfor bygda kom likevel først i 1920-årene, da turistene oppdaget plagget. Kofta ble raskt populær, og ble etter hvert laget med åpning foran og i langt flere farger og mønstre enn originalen.

Mønsterets anatomi: Lus, border og kors

En ekte Setesdalskofte består av strengt oppbygde geometriske mønsterelementer:

  • Lusestrikk: Enkeltmasker i hvit kontrastfarge strikkes jevnt over den svarte bunnfargen med 3–4 maskers mellomrom. På neste mønsteromgang forskyves lusen for å skape et vakkert diagonalt rutemønster.
  • Bærestykkeborder: Tette, symmetriske border med åttebladroser og geometriske sikksakkmønstre over skuldrene.
  • Halskors og krage: Smale kors- og stjerneborder rundt halsringningen.
  • Ermekiler: Tradisjonelt strikkes det inn en firkantet kile under ermet for god bevegelsesfrihet i ullplagget.

Oppklipping (steeking) steg for steg

Mange strikkere kvir seg for å sette saksen i et ferdigstrikket plagg, men med riktig forberedelse er metoden helt trygg:

01

Legg opp 5 klippemasker foran

Klippemaskene strikkes midt foran i striper (f.eks. 1 m svart, 1 m hvit). Midtmasken (maske nr. 3) er din klippelinje.

02

Merk midtmasken med tråd

Tråkle en kontrasttråd rett ned gjennom maske nr. 3 fra topp til bunn, slik at du har en snorrett linje å sy etter.

03

Sy sikksakksømmer på symaskin

Sett symaskinen på kort stinglengde (ca. 1,5–2,0) og middels sikksakkbredde. Sy to parallelle sømmer på hver side av midtmasken — altså fire sømmer i alt, to på venstre side av klippelinjen og to på høyre.

04

Klipp opp midtmasken

Bruk en skarp saks og klipp rolig opp langs midtmasken mellom sømmene. Sikksakksømmen låser maskene permanent.

05

Strikk belegg for å skjule sårkanten

Plukk opp masker langs innsiden og strikk et lite belegg i glattstrikk (ca. 4–5 masker bredt) som brettes over klippekanten og sys fast på vrangen.

Hvorfor kardegarn aldri rakner
Når du strikker i ubehandlet, ikke-superwash norsk ull (som Rauma Finull eller Sandnes Peer Gynt), tover ullfibrene seg naturlig sammen etter klipping og vask. Kanten blir like fast og solid som vevd vadmel!

Montering: Tinnhekter, knapper og vevde bånd

Det som gir Setesdalskofta dens høytidelige prakt, er monteringsdetaljene:

  • Vevde ullbånd (kuftebånd): Fargerike, vevde bånd i rød, grønn og gul ull sys ofte over knappestolpene og langs halskanten.
  • Tinnhekter og tinnknapper: Tradisjonelt støpt i tinn med tradisjonelle akantus- eller rosemotiver. De festes foran med solid lintråd eller sterk ulltråd.
  • Broderi: Noen regionale varianter har vakre korsstingsbroderier langs halslinningen.

Garnvalg for autentisk Setesdalskofte

For en autentisk kofte som varer i flere generasjoner, anbefales 100 % ren norsk ull:

Garn Garngruppe Strikkefasthet Anbefalt for
Rauma Finull Sport (Gruppe 1/2) 24–26 m / 10 cm Klassisk lett, tett og historisk autentisk kofte med overlegne klippeegenskaper.
Hillesvåg Ask Sport (Gruppe 1/2) 24 m / 10 cm Norsk C1-ull fra Hillesvåg med fantastisk spenst og holdbarhet.
Sandnes Peer Gynt DK (Gruppe 2) 22 m / 10 cm En litt tykkere, ekstra robust og varm variant for ytterkoftebruk.
Sandnes Tove Sport (Gruppe 1/2) 24 m / 10 cm Tradisjonelt 2-tråds kardegarn som gir en myk og tett overflate.

5 råd for å lykkes med koftestrikken

01

Hold lusemønsteret jevnt og elastisk

Tråden på baksiden skal ligge løst bak de svarte maskene mellom hver lus. Strekk arbeidet jevnlig på pinnen for å sjekke elastisiteten.

02

Velg ekte ubehandlet kardegarn

Superwash-garn er glattere og egner seg dårligere til oppklipp enn ubehandlet kardegarn, der fibrene naturlig tover seg sammen.

03

Prøvesy på en strikkelapp først

Før du syr i selve koften: Strikk en liten prøvelapp, still inn symaskinen og prøveklipp. Da vet du nøyaktig hvordan maskinen oppfører seg!

04

Sy knappestolpene godt fast

Knappestolper i vrangbord eller dobbeltstrikk bør strikkes med én pinnestørrelse mindre enn bolen for å holde seg faste og fine over tid.

05

Vask koften for hånd i lunkent vann

Kardegarn blomstrer opp i første vask. Kryst vannet forsiktig ut i et håndkle og form koften flatt etter mål.

Ofte stilte spørsmål om Setesdalskofta

Hva er forskjellen på en lusekofte og en Setesdalskofte?

En lusekofte er en fellesbetegnelse på enhver kofte eller genser med 'lus' (enkeltstående kontrastmasker spredt over et ensfarget felt). Setesdalskofta er den opprinnelige og strengt definerte tradisjonskoften fra Setesdal, med bestemte border over skuldrene og nederst på bolen, svart halslinning med korsmønster, og broderte ullbånd og tinnhekter foran.

Hvorfor har Setesdalskofta et mørkt, ensfarget felt nederst på bolen?

Historisk ble koften båret nedi de høye vadmelsbuksene (skinnbuksene) i Setesdal. Det var derfor verken nødvendig eller hensiktsmessig å strikke mønster helt nederst på bolen.

Må jeg ha symaskin for å klippe opp en kofte?

Symaskin med tett sikksakksøm er den vanligste og tryggeste metoden i Norge. Hvis du ikke har symaskin, kan du hekle to faste maskerader med en tynn heklenål langs midtmaskene før oppklipp (en tradisjonell teknikk som fungerer spesielt godt på 100 % ubehandlet kardegarn).

Hvilket garn er mest historisk korrekt for Setesdalskofte?

2-tråds ubehandlet kardegarn av norsk ull, slik som Rauma Finull eller Hillesvåg Ask, gir det tetteste, letteste og mest autentiske resultatet som ligner de originale 1800-tallskofter fra Setesdal.

Dateringen, stedsopphavet, de eldre navnene på plagget og året turistene oppdaget det bygger på Store norske leksikon om lusekofte.

Publisert