Guide
Å velge riktig garn er halve jobben. Her får du oversikten over de vanligste fibertypene og hva de egner seg best til.
Kort fortalt: Fibertypen avgjør hvor varmt, tungt, elastisk og slitesterkt det ferdige plagget blir – ofte mer enn selve garnfargen eller mønsteret. Bruk leksikonet under to å finne fiberen som passer prosjektet ditt, og les videre for tips om naturlig vs. syntetisk fiber, blandinger og stell.
Are you an English speaker? Read this page on Knittingtips.net
Når du skal velge garn til et nytt prosjekt, er det lett å stoppe ved farge og pris. Men fiberinnholdet er minst like viktig, fordi det bestemmer hvordan plagget kommer til å oppføre seg – både under strikkingen og i mange år etterpå. En genser strikket i alpakka vil for eksempel strekke seg og "sige" over tid, mens den samme oppskriften strikket i ull holder fasongen mye bedre.
Still deg selv noen spørsmål før du bestemmer deg: Skal plagget brukes tett på huden, eller som yttertøy? Trenger mønsteret spenst – for eksempel kabler eller ribbekanter som skal sitte stramt? Skal det tåle maskinvask, eller er håndvask greit? Har du eller mottakeren ullallergi? Svarene peker deg raskt mot riktig fiberfamilie.
Garn deles gjerne inn i fire opprinnelser: animalsk (fra dyr, som ull og silke), vegetabilsk (fra planter, som bomull og lin), regenerert (plantemasse løst opp kjemisk og spunnet på nytt, som viskose av bambus) og syntetisk (fremstilt av petroleumsprodukter, som akryl, polyester og polyamid/nylon). Regenererte fibre havner lett i feil bås: råstoffet er en plante, men fiberen er laget på fabrikk. Naturlige fibre puster, regulerer temperatur og føles ofte mer luksuriøse mot huden, men koster som regel mer og krever forsiktigere vask.
Syntetiske fibre er rimeligere, svært slitesterke og som regel maskinvaskbare uten krymping. De er også et alternativ for dem som ikke tåler ull mot huden — vi kaller dem ikke allergivennlige, siden det er en helsepåstand vi ikke har grunnlag for. Ulempen er at de puster dårligere, kan føles "klissete" mot huden på varme dager, og brytes ikke ned slik plante- og dyrefibre gjør. I praksis brukes akryl og polyamid sjelden alene til hele plagg, men de dukker ofte opp i blandinger for å tilføre slitestyrke – spesielt i sokkegarn.
Mange av de mest populære garntypene er blandinger, fordi det lar deg kombinere styrkene til to eller flere fibre. Et klassisk eksempel er sokkegarn, som ofte består av rundt 75–80 % ull og 20–25 % polyamid. Ullen gir varme og komfort, mens nylonen gjør at hælen og tåen tåler slitasjen fra sko uten å gå hull.
Silke blandes ofte med mohair for å temme den luftige "haloen" og tilføre glans og styrke, mens ull og alpakka kombineres for å få alpakkaens myke varme uten at plagget mister spensten helt. Les alltid varedeklarasjonen på garnetiketten – prosentandelen forteller deg mye om hvordan garnet kommer til å oppføre seg, selv om selve garnnavnet ikke nevner alle fibrene tydelig.
Ull fra sau er fiberen de fleste strikkegarn bygger på — 28 av de 31 garnene i vår egen oversikt har ull eller merino i seg. Den er naturlig temperaturregulerende, pustende og kan absorbere mye fuktighet uten å føles våt.
Ekstra fin ull fra merinosauen. Fiberen er tynnere og krøller seg mer enn vanlig ull, noe som gjør den ekstremt myk og kløfri mot huden.
Fiber fra alpakkaen inneholder i praksis ikke lanolin (ullfett), og oppleves derfor av mange som mildere mot huden enn saueull. Den er ekstremt myk, men mangler spenst og siger lettere enn ull.
Fiber fra angorageita. Den er kjent for sin silkelignende glans og "halo" (pusete overflate), og fibrene er sterkere enn ullfibre. I strikkegarn opptrer den oftest i blanding med silke eller ull.
Underull fra kashmirgeita, samlet inn ved kjemming eller klipping om våren når geita feller. Fiberen er svært fin og gir en varme som er høy i forhold til vekten. Den har lite spenst, så rene kashmirplagg mister fasongen lettere enn ull og bør legges flatt.
Fiber fra angorakaninen — ikke å forveksle med mohair, som kommer fra angorageita. Ulla er svært myk, fin, varm og lett, med en tydelig halo. Angora av dårligere kvalitet løsner og støver, og fiberen blandes ofte med ull.
Underull fra jakoksen, et husdyr i Tibets og de omliggende traktenes høyland. Dyret er jevnt brunlig med en sølvgrå stripe langs ryggen, og mange garn beholder den naturlige fargen uten farging. Vår erfaring er at jakgarn kjennes mykt uten å være like ustabilt i fasongen som rent kashmir.
Plantebasert fiber som er slitesterk, pustende og absorberende. Den har ingen naturlig elastisitet, noe som gjør plagget fast og holdbart.
Laget av stengelen på linplanten. Lin har trolig vært brukt i mer enn 10 000 år. Fiberen har høyere strekkstyrke enn bomull, tar opp mer fuktighet og tørker raskere — og kjennes derfor svalere. Vår erfaring er at den blir mykere ved bruk og vask.
Laget av kokongen til silkeormen. Fiberen regnes blant de mest eksklusive tekstilfibrene, både for glansen og for styrken. Den tar opp fuktighet inntil en tredel av sin egen vekt uten å kjennes våt, og kan kjennes sval mot huden.
Viskose framstilt kjemisk av bambusmasse — altså en regenerert fiber, ikke en naturfiber slik navnet kan antyde. Den har et fantastisk fall, er silkemyk, svalende og fuktabsorberende. Amerikanske merkeregler krever at den kalles viskose eller rayon av bambus, ikke bare bambus.
En syntetisk fiber som er ekstremt slitesterk og elastisk. Blandes nesten alltid med ull (særlig i sokkegarn) for å gi styrke.
En billig og maskinvaskbar syntetisk fiber som etterligner ull. Den klør ikke og holder godt på fargen, men puster dårlig og nupper lett.
Brukes sjelden alene i strikkegarn, men opptrer ofte som en liten andel i blandinger — som effekttråd, som bærende kjerne i tykke garn, eller som fyll i båndgarn. Den er slitesterk og formstabil, men leder ikke fuktighet bort fra huden slik ull gjør.
Se full oversikt over populære garn i Norge og Skandinavia for flere eksempler, løpelengde og strikkefasthet per garngruppe.
Selv om hver fiber har sine egne stell-anbefalinger (se kortene over), gjelder noen generelle regler for alt håndstrikk. Sjekk alltid banderolen før du vasker – den forteller nøyaktig hvilken temperatur og vaskemetode produsenten anbefaler, og informasjonen kan variere selv innenfor samme fibertype avhengig av bearbeiding.
Superwash-behandlet garn (ofte sett på merinoull) er unntaket fra håndvask-regelen: det tåler vanligvis maskinvask på ullprogram fordi fiberoverflaten er behandlet for å hindre filting. Vær likevel obs på at behandlingen kan gjøre garnet noe glattere å strikke med og redusere den naturlige elastisiteten noe.
Ull kan klø avhengig av fiberens mikronverdi (tykkelse). Tykkere fibre klør mer fordi de stikker mot huden, mens tynne fibre som merinoull bøyer seg og føles myke. Noen er også sensitive for lanolin, det naturlige fettet i ull.
Superwash er ull som er kjemisk behandlet eller belagt med en tynn plastfilm for å forhindre at fibrene filter seg sammen. Dette gjør at garnet kan vaskes i maskin uten å krympe, men det mister noe av sin naturlige pusteevne og selvrengjørende egenskap.
Det er mulig, men husk at bomull og ull har helt ulike egenskaper. Bomull mangler spenst (elastisitet), noe som gjør at et plagg strikket i bomull lett vil sige og miste fasongen hvis mønsteret opprinnelig er designet for ull. Bomull puster også annerledes og varmer ikke i våt tilstand.
Blandingsgarn kombinerer flere fibertyper for å utnytte det beste fra begge verdener. For eksempel gir en blanding av ull og nylon (polyamid) et garn som er varmt, men også svært slitesterkt (perfekt til sokker). Silke og mohair blandes ofte for å gi glans og styrke til den florlette og pusete mohairen.
Fiberbeskrivelsene bygger på Store norske leksikon for lin, silke, mohair og angora, på The Woolmark Company for ull, og på FTCs regler for bambustekstiler for merkingen av bambusviskose. Egenskaper som mykhet og fall er gradsforskjeller, ikke målte verdier, og er beskrevet ut fra hvordan garnene oppfører seg i praksis.
Publisert Oppdatert